salme 22

for jeg er bare vann og støv
ligger død
smelta voks
i hjerteboks

uten kraft og uten liv
sover jeg til evig tid

pust på støvet
la det fly
ved morgengry
blir støv til sky

våkner i en gammel kropp
sol står opp

dvd-meny

Jeg drømmer om å reise i tiden
Trykke pause
spole tilbake
se den samme scenen på ny

Trykke pause
spole tilbake
se den samme scenen på ny

leve den en gang til

hoppe til neste kapittel
velge fritt
sette på repeat
huske hver eneste replikk
studere tonefallet og ansiktsuttrykkene

lene meg tilbake
og observere

le av den samme scenen mange ganger
grine hver gang noen dør
spole tilbake og oppleve dem

en
gang
til

Jeg drømmer om å reise i tiden.
Tiden som aldri stopper.
Bare kunne stoppe den, for en gangs skyld.

ta seg tid til å

puste

hente en kopp te
trykke stopp.

bare se videre når jeg får lyst
hvis jeg får lyst

det du glemmer

"I got a perfect body
but sometimes I forget
I got a perfect body
cus my eyelashes catch my sweat" - Regina Spector, "Folding chair"

Fyrvokteren

Den første gang jeg traff ham var ved strandkanten utenfor fyret. Bølgene slo høyt nok til å kile ham med sjøsprut, men det så ikke ut til å plage ham noe videre. Han var mild og lett å snakke med. Jeg gav ham mine ører og han gav meg de utroligste historier. Historier om storm og uvær, sjøfolk og mytteri. De var så spennende at jeg fikk lyst til å legge ut fra kaia og aldri komme tilbake. ”Er det ingenting for deg å gjøre på lyse stille dager?” spurte jeg. Han smilte lurt og tente pipa. ”Dagen er den viktigste tiden på døgnet for en fyrvokter.” svarte han.

Uken etter var det en fryktelig storm utenfor kysten. Flere skip gikk ned i uværet. Da jeg besøkte fyret neste dag var vokteren sunket i jorden. Han var borte i flere dager, alle like mørke som den første, men fyret stod likevel forlatt. Da jeg endelig traff ham igjen var han like lettsinnet som før og bar intet preg av de vanskelige tidene som hadde vært. ”Hvor var du,” spurte jeg irritert, ”vet du ikke hvor vanskelig vi har hatt det i uværet?” ”Jeg vet hvor mørkt det kan bli langs kysten” svarte han stille.

Nye tider kom, og jeg så ham fra tid til annen utenfor fyret, alltid i fullt dagslys.
En kveld bestemte jeg meg for å besøke fyret. Bølgene gikk stødig kappgang langs standen og mørket presset på. Inne i tåret var det stupmørkt og helt forlatt. Likevel tok jeg til på den lange turen opp alle trappene. Helt på toppen la jeg plutselig merke til stripen av lys som søkte utover havet. ”Du fant meg til slutt.” lød en kjent stemme bak lykten. ”Var du er hele tiden?” spurte jeg overrasket. ”Lyset er vanskelig å få øye på fra land. Det søker mot havet, der uværet ligger.” Fyrvokteren tok noen skritt og kom så vidt til syne i gjenskinnet fra lykta. ”Hele dagen samler jeg på dagslyset for å kunne klare nok en beksvart natt.” Fyrvokteren forlot aldri posten sin, men var lojal mot sitt arbeid. Og jeg innså at selv med det sterkeste lys finnes det kroker å gjemme seg i.

Flinkt eple

Et eple på kjøkkenbenken
en tragisk, forlatt liten skrott
på restene fråtser det fluer
rensker det bort, så flott!

proppfull av friskhet og sødme
som fylte ditt skall en gang
plukket med ivrige hender
fra den stolte greina du hang

alle forsynte seg grådig
med tenner og lepper og munn
et innskrumpet, avflist kadaver
av formen som en gang var rund

nå ligger et eple fortæret
av tidenes tenner og tukt
når alle har fylt sine maver
gjenstår bare skjelettet av en frukt

kanskje pop gir deg nok på et piano av stål
lager hål gjennom golv spiller samme melodi
skriver lyv, leker tyv, leker du og jeg og vi
føkkings dramarom, isolasjon av papir
Obama kom og lag fred i våre liv
eller kanskje i hodet mitt
når det gode liv, under emning,
blir til dritt skrumper sammen til aske
folka er så raske til å gjøre deg til främling
for du ikke kjenner deg sjøl
og kun forteller
noe møl
gjør ikke de det heller

Han var Eiffeltårnet

... mellom 17 skinnende skyskapere.