Fyrvokteren

Den første gang jeg traff ham var ved strandkanten utenfor fyret. Bølgene slo høyt nok til å kile ham med sjøsprut, men det så ikke ut til å plage ham noe videre. Han var mild og lett å snakke med. Jeg gav ham mine ører og han gav meg de utroligste historier. Historier om storm og uvær, sjøfolk og mytteri. De var så spennende at jeg fikk lyst til å legge ut fra kaia og aldri komme tilbake. ”Er det ingenting for deg å gjøre på lyse stille dager?” spurte jeg. Han smilte lurt og tente pipa. ”Dagen er den viktigste tiden på døgnet for en fyrvokter.” svarte han.

Uken etter var det en fryktelig storm utenfor kysten. Flere skip gikk ned i uværet. Da jeg besøkte fyret neste dag var vokteren sunket i jorden. Han var borte i flere dager, alle like mørke som den første, men fyret stod likevel forlatt. Da jeg endelig traff ham igjen var han like lettsinnet som før og bar intet preg av de vanskelige tidene som hadde vært. ”Hvor var du,” spurte jeg irritert, ”vet du ikke hvor vanskelig vi har hatt det i uværet?” ”Jeg vet hvor mørkt det kan bli langs kysten” svarte han stille.

Nye tider kom, og jeg så ham fra tid til annen utenfor fyret, alltid i fullt dagslys.
En kveld bestemte jeg meg for å besøke fyret. Bølgene gikk stødig kappgang langs standen og mørket presset på. Inne i tåret var det stupmørkt og helt forlatt. Likevel tok jeg til på den lange turen opp alle trappene. Helt på toppen la jeg plutselig merke til stripen av lys som søkte utover havet. ”Du fant meg til slutt.” lød en kjent stemme bak lykten. ”Var du er hele tiden?” spurte jeg overrasket. ”Lyset er vanskelig å få øye på fra land. Det søker mot havet, der uværet ligger.” Fyrvokteren tok noen skritt og kom så vidt til syne i gjenskinnet fra lykta. ”Hele dagen samler jeg på dagslyset for å kunne klare nok en beksvart natt.” Fyrvokteren forlot aldri posten sin, men var lojal mot sitt arbeid. Og jeg innså at selv med det sterkeste lys finnes det kroker å gjemme seg i.