Perspektiv

Jeg prøver å forklare dem at det er helt spesielt og absolutt uvanlig, som ut av en annen verden og helt umulig å forstå, og jeg leser en bok med dikt eller hører ei plate og innser at det bare virker sånn fordi jeg er forelska og tusen millioner har opplevd det før og når det har vart en stund går det over og blir til noe helt ordinært med bare et minne om noe som var litt utrolig i et lite glimt før det går over, mennesker har jo bare levd i 0,2 millisekunder hvis jordas historie var time og en forelskelse varer maks tre år har jeg hørt og det er ikke en desimal av et millisekund engang, kanskje Gud blunka og gikk glipp av det, og hvis jeg skal ha det vondt i et par år til, kanskje mindre hvis jeg er heldig, burde jeg ikke legge all verdens smerte i det, selv om det kjennes som du har tatt en Djengis Khan i hjertet mitt, erobret det og jevnet alt med jorden for å forlate det og dra til mer strategiske områder, går det allikevel fint, de klarte jo å bygge opp Bagdad igjen.